Venner er noe de fleste har i større eller mindre grad.

Jeg har seks stykker som jeg regner som veldig gode venner.

De kan jeg betro meg til og stole på helt og holdent.

Utenfor disse har jeg også et større nettverk med flere venner som ikke er like nære, selvfølgelig. Jeg føler meg veldig heldig og ganske lykkelig som har såpass mange nære venner som jeg vet alltid er der og som stiller opp i tykt og tynt. Vennene mine er veldig forskjellige, og det er det jeg elsker dem for!

Dette innegget tenkte jeg likevel skulle handle om en venn jeg ikke har lenger.

Noen venner vokser man fra. Man var bestevenninner før, men så utvikler man seg til å bli forskjellige mennesker og sklir fra hverandre. Man mister kontakten, men det er egentlig ikke noen big deal, det er jo en grunn til det.

For et par år siden studerte jeg i utlandet. Jeg ble god venn med ei jente som ikke bodde langt fra meg hjemme i Norge. Vi flytta hjem igjen etter studier begge to, og var sammen støtt og stadig. Jeg introduserte henne for alle mine venner, hun sov hos meg og jeg hos henne i helgene. Jeg var på hytta med familien hennes og vi var som erteris.

Etter litt dro hun til Spania og jeg kom selvsagt på besøk og støttet henne i alt hun gjorde. Hun er en rastløs type og har ofte tatt veier ingen andre har gått. Hun er selvstendig og veldig sosial, så hun har aldri problemer med å komme på nye steder, bli kjent med folk osv. Vi holdt kontakten hele veien og jeg synes det var gøy å ta del i eventyret hennes.

En stund senere kommer hun hjem igjen. Hun finner kjærligheten i USA via internett. (Jada!)  Hun er overbevist om at han er den rette og jobber seg nesten i hjel for å tjene penger for å besøke han så ofte som mulig. Foreldrene er ikke særlig glad i tanken, og jeg synes det hele er ganske merkelig, men er en så god venn jeg kan og støtter henne.

Så er det min tur til å dra utenlands. Jeg reiser og blir borte en god stund. Vi har kontakt nå og da. Jeg kommer tilbake til Norge igjen, og gleder meg til å bruke masse tid  på å prate med min supergode venninne om alt jeg har opplevd. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Det er vanskelig å komme til ordet, for det alt dreier seg om kjæresten på andre siden av kloden. Hun krangler med familien, hun har det vanskelig på jobben og livet er visst ikke en dans på roser med den store kjærligheten heller…

Det blir vanskelig å få kontakt med henne. Vi er sammen et par ganger, men ellers passer det aldri.

Jeg ringer en, to , tre, fire og fem ganger. Hun svarer aldri. Jeg sender melding og lurer på om det er noe som har skjedd? Hun unskylder seg med at hun så jeg hadde ringt, men glemte å svare. Dette skjer gang på gang. Vi prøver å avtale å møtes, men det passer aldri, ellers avlyser hun rett før. Hun blir syk eller det dukker opp noe annet.

Etter en stund gidder jeg ikke ta kontakt lenger. Jeg synes et vennskap skal gå begge veier. Jeg vil ikke gi og gi hvis jeg ikke får noe igjen. Jeg tenker at hun kanskje har hatt en vanskelig periode, men at det ikke er noen unskyldning. Jeg har også hatt det vanskelig. Jeg har akkurat gått gjennom den tøffeste perioden i livet mitt, og kunne faktisk trengt en venn jeg også. Jeg HAR jo andre venner heldigvis, men det er uansett trist.

Til jul sendte jeg julekort. Skrev at det hadde vært hyggelig å se litt mer av henne i 2010. Jeg sender melding på bursdagen hennes. Får et takk tilbake for hilsen og for julekortet. Hun lurer på hvordan det går. Jeg svarer at jeg har hatt en tøff høst og vinter nå. Jeg lurer på hvordan det går i den nye jobben. Ikke noe svar.

Det er trist å miste en venn. Hun er ikke død, men hun er likevel borte for meg. Jeg vet at det ikke er noe jeg har gjort. Hun er ikke sur på meg, det er bare sånn hun er. Hun har periodevenner. Hun er her og der, er et sosialt vesen og får seg lett venner. Hun er aldri alene, så hun merker ikke om det forsvinner noen underveis.

Det er trist å tenke på at henne jeg trodde skulle dele gleder med i mange år til, nå ikke bryr seg.

Sett pris på vennene dine – de gode, de er gull verdt!